Norton Model 19
Steinar Røstad.
Norton bygde motoren i denne sykkelen med tanke på at den skulle dra sidevogn.
Den har ei slaglengde på 120 mm, skal en finne slik slaglengde dagens motorer må en lete blant lastebilmotorer. Det ble ikke noen stor produksjon, etter Norton registeret i England er min sykkel nr 44 som nå eksisterer.
Sykkelens første norske eier var frøken Eli Johnsen, Strindveien 58, Strinda, som eide den fra 1934 - 38, At en dame på 30 tallet eide og kjørte motorsykkel var nokså eksotisk. Informasjon om Eli Johnsen, Strindveien 58, Strinda, Trondheim, ta kontakt.
Evald Kvello, Kjøpte sykkelen og tok den med til Verdal i 1938. Videre ble den solgt til Nils Langnes like før krigen. Nils brukte Norton både til familie- og arbeidskjøretøy. Sykkelen hadde til 1955 sidevogn, men etter at den ble avskiltet i 1955 ble sidevogna brukt som båt i Kvisla av avkommet, og det gikk vel med den som med Titanic.
Sykkelen ble stående inne å vente på tid til restaurering. Årene gikk, og i 1998 fikk jeg kjøpe den. Sykkelen var i første øyekast et bra objekt med få uoriginale deler / mangler. Etter demontering dukket det opp mange slitte deler.
Girbokshus måtte skaffes, fullstendig overhaling av motor, framgaffel måtte rettes og skjermer rustsveises. Olje og bensintank var kanskje det som har tatt mest tid. Er fremdeles ute etter en bra bensintank.
Sykkelen har en 3 børster dynamo, på bil ble strømmen på en 3 børster, regulert ved at den 3. børsten kunne beveges på kollektoren
og slik regulere strømmengden. Men her sto den fast og sykkelen har ikke annen regulering enn forbrukerne eller en motstand, dvs en kan like gjerne bruke kjørelys, dynamoen ladet uansett.
Med nyrestauret Norton startet jeg sammen med to kammerater på helgetur til Rørvik, ca 40 mil tur/retur, Første stopp var etter ei mil, de skruene som kunne løsne, begynte nettopp det. Neste stopp et par mil senere, hadde da mistet skiltet. Loctite ble anskaffet.
På Høylandet var alt lys borte. Ventil-løfteren gikk sund, så mine kompiser måtte skyve start, de snakker om det ennå. Dette var å lære å kjøre engelsk sykkel ”The hard way”.
|