Citroen GSpecial 1976

Da jeg var 18 år gikk jeg til anskaffelse av en Citroen GSpecial fra 1976 som var frontskadet på bilinnsamlinga på Tranamarka på Steinkjer. Den gangen var bilen bare 8 år, og så veldig fin ut, med bare en inntrykt forskjerm, og motorhavari på grunn av at kambeltet hadde sporet av i sammenstøtet med den andre bilen. Jeg fikk kjøpt ut bilen for vrakpanten, og kunne hente så mye deler jeg ville for 500 kroner. Dette endte opp til å bli en kjørbar bil med blå høyreskjerm, rødt panser og ny topp på høyre side fra en tilsvarende bil. Jeg lurer på om jeg ikke gjenbrukte kamreima fra donorbilen også. Dette var en orange 1976 Citroen GS Special, akkurat maken med den jeg kjøpte meg som veteranbil nesten 25 år senere.

Citroën GS/GSA er en bilmodell fra den franske bilprodusenten Citroën, som ble produsert mellom 1970 og 1986. Modellen ble solgt i totalt 2,5 millioner eksemplarer (både GS og GSA-varianter), og ble kåret til Årets Bil i Europa i 1971.

GS fylte et hull i Citroëns modellprogram, mellom 2CV og Ami, som var billigbiler, og den luksuriøse DS. Citroën hadde ikke tilbudt noen modell i dette markedet på femten år, og andre bilprodusenter hadde tatt over segmentet, som var det desidert mest lønnsomme på det franske markedet. Dette førte til at Citroën gikk konkurs i 1974, til tross for at GS ble en umiddelbar suksess og en av de mestselgende Citroën-modellene noensinne. Citroën ble kjøpt av Peugeot etter konkursen.

Arbeidet med en stor familiebil startet så tidlig som i 1960, under kodenavnet C60, da Citroën hadde innsett at de trengte en modell mellom Citroën Ami og DS. Prosjektet fortsatte i ulike stadier i mer enn ti år, og inkluderte blant annet wankelmotorer og hydropneumatisk understell i enkelte stadier. I 1963 var utviklingen kommet til Project F, som var svært nær produksjonsklar. Citroën fant at bilen var for lik Renault 16, og prosjektet ble lagt dødt. En del av de mekaniske komponentene ble videreført til Project G - som senere skulle bli GS.

Citroën lanserte sin nye familiebil den 24. august 1970, og fylte dermed gapet mellom lille 2CV og luksusbilen DS. GS var den mest aerodynamiske bilen på markedet, og liknet ikke noen annen bilmodell med sitt svært moderne utseende. GS-prosjektet ble ledet av Robert Opron hos Citroën, og bilen var først planlagt som en kombi, helt til Citroën-sjef Pierre Bercot forkastet dette og forlangte en firedørs sedan. Bagasjerommet var svært stort, delvis takket være at reservehjulet var plassert i motorrommet, og bilen var tilgjengelig i flere utstyrsnivåer, GSpecial som var innstegsmodellen, GS Club som var noe bedre utstyrt og med større motor, og GS Pallas som var utstyrt med heldekkende hjulkapsler, tonede ruter og et mer påkostet interiør. Før modellskiftet fantes også sportsutgavene (forseter med integrerte nakkestøtter og tåkelys foran) GSX med runde VDO-instrumenter, GSX2 samt GSX3 som var første modellen med 1,3 liters motor. GS var også tilgjengelig som stasjonsvogn i GSpecial og Club-utgave, og en liknende, todørs varebil for kommersielt bruk.

I familien vår var det i en periode 4 registrerte GS biler på gården. Så dette var biler vi var kjente med i midten av 70 årene da min far kjøpte sin første. Det ble en GS til før min far oppgraderte til CX, mens jeg og min bror hadde flere hver. Jeg hadde totalt to, hvor den ene endte opp som delebil, mens min bror overtok en GS X2 fra min mor.

Citroen GS Special 1976 modell, orange utenpå, orange inni og akkurat maken med den jeg hadde som 18-åring.

Egentlig var bilene ganske gode biler, med kjøreegenskaper som idag godt kan måle seg med mange 30 år nyere biler. Jeg vet det, for jeg kjøpte meg en ny GS av nøyaktig samme årsmodell, modelltype og farge. Jeg var faktisk spent på om bilen var så bra å kjøre som jeg husket, og det var den faktisk!

Citroen GS passet egentlig ganske dårlig i det klimaet som finnes i Norge, bilen er luftkjølt og dermed uten nødvendigheter som fungerende varmeapparat. Teknologien i bilen er utpreget fransk, med boksermotor foran akslingene foran, og gearboksen bak sammen med hydropneumatisk fjæring med gasskuler som demper å fjær. Men kjøregenskaper og moro er det i massevis.Til tross for sin 47 hester fordelt på 1022 kubikkcentimeter, så var topphastigheten 147 km/t for den minste motoren. Og dette var i 1971 veldig konkurransedyktig. Det som plaget bilene her i norge var resultat av for kaldt klima, med forgasserproblemer og kalde kupeer. Jeg kjøpte min etter at den hadde stått i en låve i 10 år ubrukt, og etter nytt eksosanlegg og service ble den EU godkjent og har fungert feilfritt nå i 4500 kilometer. Men jeg må innrømme med en gang at den er mye hyggeligere som veteranbil en bruksbil den gangen jeg var ung.

Harald Sakshaug